Post a Comment On: Tanker.

Disruption!

Et begrep som så mange har måttet forholde seg til i vår tid med store endringer.  Disruption betyr at vi har en markedsdominerende innovasjon (teknologi, businessmodell) som dominerer (og dikterer) markedet. Denne innovasjonen påberoper seg kvalitet og trygghet, og har liten vilje til fundamentale endinger i sitt konsept og forventer at andre skal tilpasse seg den. Alle som kommer og påpeker svakheter blir avvist, og kundene må tilpasse seg "systemet/teknologien" og ikke omvendt. De som utfordrer blir karakterisert som urealistiske og døgnfluer.  Likevel er det slik at selvom den etablerte innovasjonen/organisasjonen/teknologien leverer god kvalitet, er der såkalte "areas of non-konsumption".  Behov i markedet som innovasjonen ikke møter.  Innovasjonen kan i en del tilfeller søke å utvikle seg, men den grunnleggende businessmodellen består. Det er lite vilje til å endre på dette som har vært så vellykket så lenge, dessuten vet vi jo ikke hva dette nye er.  MEN ut av "det ukjente" dukker det en utfordrer opp "disruptive innovasjoner" og velter hele  etablissementet.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, jeg skal ikke liste dem opp.  De som vil lese mer kan Google det eller lese Clayton Christensens bøker.

Christensen skrev for et par år tilbake Disrupting Class, og kom i fjor med The Innovative University. Christensen sier at en av de få bransjer som ikke har opplevd en teknologisk disruption er utdanningssystemet. Riktignok prøver vi å "henge med i tiden" ved å innføre "ny teknologi" som radio, overhead, prosjektorer og pc'er. Men som Christensen sier: den måten vi har innført ny teknologi i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk - og fullstendig feil!  Som jeg har sagt før: vi setter strøm på etablert praksis og læremidler, og så gir vi teknologien skylden når det går galt. Å sette strøm på boken ga ikke samme effektivitetstøkning som det gjorde å putte hestekrefter under "panseret" på vognen.  Dessuten kan ikke en maskin erstatte læreren. Læreren er jo den viktigste enkeltfaktor for læring. Så når pc'er og nett i klassen ikke gir mer "effektiv" læring (hva nå det er) er det maskinenes feil, og "vi kan like godt hive dem ut".

Problemet med ny teknologi er at de endrer arbeidsprosessene våre. Arne Krokan trekker i sine foredrag frem hvordan innføring av slåmaskinen endret arbeidsprosessene på kjøkkenet.  Når det kun var en eller to slåttekarer å lage mat til og ikke 30 trengtes ikke samme arbeidskraft på kjøkkenet.  Husdyrholdet endret seg også.  Det var ikke behov for trekkdyr, men lager for drivstoff. Dette glemmer vi lett når vi vil industrialisere den tredje verden.  Vi gir dem u-hjelp i form av dyr maskinpark, som de av mange ulike grunner ikke har forutsetninger for å bruke, og så står de der og ruster.

Hjemme ser vi det at store IKT-investeringer sprekker ved ca. 40% på kost og 80% på tid. Ofte lager IKT-investeringe krøll i organisasjonen fordi en ikke tar hensyn til at IKT endrer arbeidsprosessene.  Det er en helt annen sak å skifte epost-system, enn å gå fra manuell til elektronisk posttjeneste. Det som er den største utfordringen er at en på forhånd ikke vet hvilke prosesser og muligheter, og berensninger, som ligger i den nye teknologien.  Derfor må en tåle en periode med kaos og prøving og feiling.

Jeff Staes skriver i My Organization is a Jungle om at i alle større organisasjoner finner det sted innovasjon, det dukker opp røde aper, men at organisasjonene har en tendens til å drepe dem.  Derfor kollapser mange organisasjoner i stedet for å være innovative, selvom alle ønsker å være innovative.

Den bransjen som nå søker å være innovativ er utdanning. Ikke alltid til aktørenes (lærernes) store begeistring. Mange lærere kan fremdeles være temmelig analoge i sin undervisning, og synes at det fungerer utmerket.

Sikkert som banken er et munnhell vi ofte tyr til. Vel, det munnhellet var utviklet i og for en annen tid, hvor nok bankene var temmelig sikre. Men tiden endrer seg og sannheter og institusjoner står for fall. Utdanningsmyndigheter og lærerorganisasjoner har lenge varslet en lærerkrise, samtidig som nåløyet for å bli lærer blir snevrere og trangere.  Ved siden av å heve karakterkrav, spesielt i matematikk, skjerpes fagkravene for å komme inn på PPU.

Forrige uke arrangerte Universitets- og høyskolerådet, International Council for Open and Distance Education og Norgesuniversitetet et seminar om High Quality Higher Education - Challenges for Leadership, Strategies and Organizations coming from an increasingly more Open and Online World.  Det er ganske fasinerende å høre ledelsen fra Universiteter som har flere studenter alene enn vi har studenter totalt i Norge snakke om sine strategier, vyer og utfordringer, samt selvsagt løsninger. The Open University of China har over 3 millioner studenter.

Clayton Christensen snakker om at utdanning vil endres som følge av fremveksten av ulike online løsninger. Det er en ganske stor optimisme knyttet til fremtiden. Men motkreftene undervurderes. Vi sitter for sterkt i gamle foretningsmodeller og har for snevre perspektiver. Frits Pannekoek, President ved Athabasca University, Canada, snakker om hvordan land og universiteter/høyskoler motarbeider prosessen ved å utnytte de muligheten som ligger i on-line learning ved å stenge for andre lands og universiteters kurs gjennom lover, forskrifter, kvalifiseringskrav og annet.  Dette er noe vi ser i økende grad. Universiteter og høyskoler (og land) er redd for og beskytter sine egne foretningsmodeller, og når markedet begynner å foreta seg ting som kan virke truende på det eksisterende skal disse utspillene tvinges i kne gjennom lover og andre mottiltak, i stedet for å utnytte de nye mulighetene.   Høres dette kjent ut?

Problemet er at like lite som musikkindistrien kunne stoppe den ulovlige fildelingen før Steve Jobs ga markedet det markedet ville ha gjennom iTunes, like lite kan de etablerte utdanningsinstitusjonene stoppe dette som skjer nå.

Pannekoek viste til at dersom en tidligere skulle la navnet sitt leve videre donerte en gjerne til en kirke eller Universitet, men i mange land er kirker i tilbakegang, og han spurte en smule retorisk: er det sikkert at vi har universiteter om fem år? Vel er universitetet som institusjon 3000 år, men det er ingen garanti for at det forblir slik. Hvem sier at skolesystemet, fra grunnskole til universitet er fredet?

So, whats next?  Dersom en tar Christensens teori om disruption på alvor, vil det gå troll i Pannekoeks ord. Vi ser allerede skriften på veggen.

Det snakkes i hele verden om en utdanningskrise, spesielt realfagskrise.  Det vil si at de eksisterende utdanningsinstitusjonene ikke makter å levere det markedet trenger: relevant kvalifisert arbeidskraft.   Videre står ikke kostnadene ved å ta høyere utdanning i forhold til hva en får tilbake i form av lønn. Siden 70-tallet har kostnadene ved å ta høyere utdanning langt oversteget lønns- og prisvekst ellers. Med en påfølgende finanskrise og usikkert arbeidsmarked er ikke verken betalingsvilje eller -evne den samme i markedet. I en verden hvor stadig nye yrker kommer til, og gamle dør, er det i økende grad vanskelig å utdanne seg til et yrke, og selvom en gjør det kan en ikke forvente å ha det hele yrkeskarrieren hvilken verdi har et eksamensbevis?  En må være forberedt på å skifte yrke og kompetanse flere ganger gjennom yrkeskarrieren. Det som så fint heter livslang læring. For selvom om en har gode karakterer fra 1990 er ikke den kunnskapen og utdannelsen nødevendigvis riktig og relevant i 2010, 2015, 2020..... Hva hjelper det deg i dag om du var utdannet typograf i 1990? Eller hadde doktorgrad på emnet?

Nei, det er nok så tenker gjerne utdanningsinstitusjonen, men de trenger strukturert læring, de trenger lærere, de trenger vitnemål! Karakterer og eksamen er bevis på kompetanse! Utdanningsinstitusjonen gir kvalitesstempel.

Er det slik?

Hva viser en eksamen?  Hva forteller et vitnemål?  Den sier noe om hvordan du fungerer i en spesifikk situasjon.  Men det er ikke sikkert at dette er hva markedet kommer til å etterspørre i en verden i endring. Dessuten i et globalt arbeidsmarked hva betyr en utdannelse fra Norge vs en fra Afrika, Asia, Sør-Amerika? Kan vi fortsette å diskreditere den kunnskapen mennesker med utdannelse fra disse kontinentene har?

Grunnleggeren av Pay-Pal, og en av hovedinvestorene i Facebook betaler studenter for å slutte på college.  I An open Letter to educators har avsender sluttet på college ford det grep forstyrrende inn i hans utdannelse (uten sammeligning forøvrig var det teksten jeg hadde på mitt russekort: jeg har aldri latt skolen gripe forstyrrende inn i min utdannelse).  Stephen T. Gordon skriver at In the future everything will be a coffeshop, og reflekterer over samfunnsendringer, kostnadene ved college utdanning  og endringer i utdanningssystemet og hvordan on-line tilbud påvirker de etablerte utdanningsinstitusjonene.
Han reflekterer over hvilke løsninger som er mest fremtidsrettet i arbeidsmarkedet, den tradisjonelle campusbaserte eller den on-linebaserte:
Given the caliber of professor at MIT, the online student may have learned just as much. The candidate who went to college probably enjoyed his experience more, but the potential employer is unlikely to care about that. Finally, there’s the financial reality: To some extent, the student debt of the job candidate dictates his salary requirements. If the MITx candidate has the knowledge required and far less student debt, he probably can be hired more cheaply. Ultimately, the cheaper option will win.
Men Gordon ser på on-line løsninger tilbud at de etablerte institusjonene.  Det er ikke sikkert at fremtiden ligger der. Det kommer stadig nye og flere lavterskeltilbud. iTunes U, TeachersTube, YouTube Education, Kahn Accademy.  Andre mindre kjente kan være delingstjenester som UDemy hvor hvem som helst kan lage sitt eget kurs og selge det, som dette: Becomme a web developer from Scratch for $79. Dette er disruptive innovasjoner som jeg ville holdt et øye med. Argumentet er at dette gir ingen papirer, hvordan kan en arbeidsgiver vite hva du er god for?

Mitt svar vil da bli: din digitale identitet.

I dag Googles de fleste når de søker jobb.  Det er mange eksempler på folk som får jobb gjennom sosiale medier. I fremtiden vil det å legge frem din digitale CV få stadig større betydning enn dine såkalte formelle kvalifikasjoner. Hvor du har skaffet deg dem betyr mindre enn hva du kan vise til. Dessuten står de gamle ideer om utdanning for fall.  Studentene vil ha fleksibillitet.  Noen raser gjennom kursene, andre trenger lengre tid.  Noen vil gå i gruppe med foreleser/lærer, mens andre vil ligge på en strand på Bali, noen vil jobbe, mens andre kombinerer med å ha små barn. Fleksibillitet, tilpassning og læringsvilje blir viktige faktorer. Det å hele tiden være i en læreprosess.  Det gamle munnhellet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig får en ny og forsterket betydning, fordi du må være forberedt på fullstendig "omskolering" via digitale tilbud. Dessuten finnes det ikke utdanningstilbud i mange av de yrker som etterspørres i en verden i rask endring.  Appdesigner - hvem kom på å utdanne seg til det?

Så beware the disruptors, they are coming to an industry near you - ingen institusjoner er fredet, ei heller akademia. Er vi forberedt på det?

Så hva er læring nå? Hva er kunnskap og kompetanse nå? Jeg vil avslutte med dette intervjuet med Peter Senge, som jeg har fått tips om av Ann Michalsen på hennes blogg. Samt denne fra 60 minutes om Kahn Accademy og The Future of Education.