Partiorganisasjonene sies å få mindre betydning, ifølge forskere og eksperter – men hva mener medlemmene selv? Denne artikkelen kaster lys over hvordan norske partimedlemmer og landsmøtedelegater selv vurderer organisasjonene sine, ved hjelp av data fra Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. Det er blitt færre partimedlemmer, og partienes folkevalgte politikere har styrket sin stilling. Likevel var medlemmer og landsmøtedelegater ganske fornøyd med hvordan organisasjonene fungerte. I strid med forventningene ble utadrettede aktiviteter ikke oppfattet som mer velfungerende enn det interne arbeidet. Landsmøtedelegater var mer tilfreds enn vanlige medlemmer. Partiforskjellene var jevnt over små, med ett unntak: I Fremskrittspartiet var medlemmer og delegater klart mer fornøyd enn i de andre partiene.

Extra-parliamentary party organizations are said to be losing importance. This article sheds light on how party members and congress delegates themselves view their organizations by means of a 2009 survey covering the seven main Norwegian parties. Although membership has declined and the parties in public office have strengthened, members and activists were quite satisfied with how their organizations work. Against expectations, outward-oriented activities were not perceived as functioning better than inward-oriented activities. Congress delegates were more satisfied than rank-and-file members. Differences between parties were generally small, but satisfaction was clearly higher in the right-wing populist Progress Party than in other parties.

Partier omtales gjerne som en viktig del av demokratiet. Det er likevel ikke enighet om hva slags partier en demokratisk styreform krever. Hvilke forventninger som stilles til partiene kan være avhengig av hva man mener med demokrati (Allern & Pedersen, 2007; se også Bolin et al., 2017, s. 159–161). Med et konkurransedemokratisk utgangspunkt er hovedpoenget at partiene framskaffer alternativer (personer og politikk) som velgerne kan velge mellom ved valg. Slik sett kan demokratiet være velfungerende også om partier kun er merkelapper for kandidater, uten nødvendigvis å ha noen organisasjon av betydning.¹ Fra et deltakerdemokratisk eller deliberativt perspektiv kan derimot partiorganisasjonene gi et verdifullt bidrag til demokratiet i samfunnet som helhet, gjennom å skaffe til veie arenaer for deltakelse og deliberasjon.

Litteraturen om partiutvikling har imidlertid stilt spørsmål ved betydningen av partiorganisasjoner utenfor parlamentene (for oversikter, se f.eks. Katz & Mair, 1995; Krouwel, 2006). Dels vises det til faktiske endringer (f.eks. synkende medlemstall), og dels hevdes det at partiene ønsker en slik utvikling. Mange medlemmer og en sterk hovedorganisasjon ble sett på som verdifullt i Duvergers (1959) massepartimodell, mens blant andre Kirchheimer (1966) og Katz og Mair (1995) beskriver en nedprioritering og marginalisering av medlemsnivået. Medieutviklingen, mer kapitalintensive måter å drive valgkamp på, partienes avhengighet av offentlig støtte og andre samfunnsendringer peker i samme retning: partimedlemskap er blitt mindre nyttig for så vel partier som medborgere. Et spørsmål som reises er om også partienes hovedorganisasjoner er blitt mindre relevante, sammenlignet med partigruppene i folkevalgte organer. En utbredt diagnose er at den interne maktbalansen er forskjøvet til fordel for de folkevalgte delene av partiet, og situasjonen beskrives som «the ascendancy of the party in public office» (Katz & Mair, 2002). I den grad dette er riktig, vil det altså kunne svekke partienes bidrag til demokratiet som helhet.

Formålet med denne artikkelen er ikke å teste hypoteser om partiendring, og heller ikke å klassifisere eksisterende partier ut fra partimodellene som finnes i litteraturen. I stedet bruker jeg litteraturen om partiutvikling, sammen med litteratur om partienes funksjoner, som grunnlag for å sette fram forventninger om hvordan partiorganisasjonene fungerer i dag. Slik sett følger jeg opp Scarrow og Webbs (2017, s. 6) tilnærming: partimodellene «should be regarded as heuristic devices that may usefully guide empirical research». Litteraturen om partimodeller bruker en rekke ulike navn på hva slags partier utviklingen har gitt oss, som catch-all-parti (Kirchheimer 1966), kartellparti (Katz & Mair, 1995) og andre beslektede merkelapper. Men selv om merkelappene varierer, gir disse bidragene i hovedsak en felles diagnose. De gir grunn til å forvente at velgerrettet aktivitet prioriteres høyere enn internt arbeid, og at partienes øvre sjikt, og særlig parlamentsgruppene, styrker sin posisjon. Denne diagnosen er ikke ubestridt, og det er grunn til å stille spørsmål ved noen av elementene i den. For eksempel kan påstander om et svekket internt demokrati være preget av en gullaldermyte. Et idealbilde av 1950-tallets masseparti tåler ikke alltid møtet med empiriske undersøkelser av hvordan partidemokratiet faktisk fungerte den gangen (se f.eks. Loxbo, 2013). På den annen side peker partimodell-litteraturens rådende diagnose på en del fakta som er mindre omdiskutert, for eksempel at partienes parlamentsgrupper har fått mer ressurser til disposisjon, og dermed et sterkere potensial for å utøve makt innad i partiet.

Hvordan kan så betydningen av partiorganisasjonene utenfor parlamentet utforskes? Utviklingen på makronivå, for eksempel fallet i medlemstall, er kartlagt i andre studier. For eksempel har det omfattende Political Party Database-prosjektet (Scarrow, Webb & Poguntke, 2017) samlet inn informasjon om ulike sider ved partienes organisering i en rekke land. Dette kan likevel med fordel suppleres med en annen tilnærming: å spørre medlemmene om hvordan partiene fungerer. Mitt utgangspunkt er det har skjedd en del organisatoriske endringer og omprioriteringer i partiene. Dette vil ha betydning for hvor godt medlemmene mener at partiene utfører ulike oppgaver. Hvis for eksempel partiene har nedprioritert det interne demokratiet, er det grunn til å tro at medlemmene vil være misfornøyd med hvordan dette aspektet av partiet fungerer.

Datamaterialet er hentet fra norske partier, nærmere bestemt Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. I denne undersøkelsen ble medlemmer og landsmøtedelegater bedt om å vurdere ulike sider av partienes arbeid. Dermed kan vi se om visse partioppgaver blir utført bedre enn andre – i medlemmenes øyne. Norske partier deler den vesteuropeiske erfaringen med blant annet synkende medlemstall og styrking av parlamentsgruppa. Dermed er det i utgangspunktet grunn til å tro at det norske caset er representativt for den generelle trenden, og dermed velegnet for en utforskning av medlemmenes oppfatning av partiorganisasjonene. I den avsluttende diskusjonen vender jeg tilbake til spørsmålet om hvor representativt Norge egentlig er.

Tre spørsmål om medlemmenes og landsmøtedelegatenes vurderinger skal utforskes. Det første dreier seg om forskjeller mellom arbeidsoppgaver: er det ulik grad av tilfredshet med det utadrettede og det interne partiarbeidet? Det andre dreier seg om forskjeller mellom medlemmer og landsmøtedelegater, og det tredje om partiforskjeller. Disse spørsmålene blir nærmere spesifisert nedenfor, siden de bygger på diskusjonen av partiorganisasjonens oppgaver.

I neste del av artikkelen diskuterer jeg disse oppgavene nærmere, før forskningsspørsmålene blir spesifisert. Deretter blir eksisterende forskning om norske partier samt datamaterialet presentert. Den empiriske analysen begynner med en kartlegging av hvordan landsmøtedelegater og medlemmer ser på ulike sider ved partiorganisasjonen, før de sju partiene som inngår i undersøkelsen blir sammenlignet.

Katz og Mair (1993) beskrev partiorganisasjonenes tre «ansikter» med hver sine oppgaver: grasrotpartiet (medlemmene), partiets hovedorganisasjon (hovedkvarteret som organiserer og representerer medlemmene, inkludert både sentralstyret og partikontoret), og partiet i folkevalgte organer (partiets representanter i parlamentet og i regjering). Fordelen med Katz og Mairs inndeling er at den klart skiller hovedorganisasjonen både fra vanlige medlemmer og fra folkevalgte representanter. I norsk språkbruk er det vanlig å bruke begrepet «partiorganisasjon» som felles navn på de to utenomparlamentariske ansiktene, grasrotpartiet og hovedorganisasjonen. Disse to bør diskuteres separat; først medlemsnivået.

Det første forskningsspørsmålet dreier seg om medlemmers og landsmøtedelegaters syn på hvordan partiene utfører spesifikke oppgaver. Som nevnt kan disse oppgavene deles inn i to hovedkategorier: utadrettede og innadrettede. De førstnevnte dreier seg om forholdet til partiets omgivelser, og omfatter velgerkommunikasjon i valgkamp og mellom valg. De innadrettede oppgavene dreier seg om selve partiorganisasjonen, og omfatter politikkutvikling, rekruttering, skolering og opprettholdelse av et internt demokrati. Ifølge den diagnosen som stilles i store deler av litteraturen om partimodeller, har partiene generelt gått i en catch-all-retning. Utadrettet aktivitet knyttet til å vinne velgere har fått førsteprioritet. På den annen side står idealet om massepartiet fortsatt sterkt. Dette gjenspeiles blant annet i partilovgivningen i europeiske land (van Biezen & Piccio, 2013), men også mer generelt i norske partier, som vi skal se nedenfor. Hvis det oppstår et misforhold mellom normative idealer som vektlegger partiet som medlemsorganisasjon på den ene siden, og en praksis innrettet mot stemmemaksimering på den andre, vil dette formodentlig påvirke medlemmenes syn på hvordan oppgaver gjøres. Basert på partimodell-litteraturens diagnose, venter jeg at medlemmer og aktivister er mer fornøyd med hvordan partiet takler de utadrettede oppgavene, sammenlignet med de interne. I tillegg til skillet mellom det interne og eksterne, vil jeg også skille mellom oppgaver som forutsetter en form for internt demokrati og de som ikke gjør det.

Det andre spørsmålet handler om forskjeller mellom medlemmer og landsmøtedelegater. Kartellpartitesen (Katz & Mair, 1995) beskriver en marginalisering av partiaktivistene. Hvis dette stemmer, kan vi vente å finne misfornøyde mellomeliter. Selv om landsmøtedelegatene omfatter både topp- og mellomeliter, er topplederne (per definisjon) i mindretall. Det er likevel tre tungtveiende motargumenter mot dette. For det første er det uravstemninger som sies å svekke mellomsjiktets posisjon i partiene, men norske partier har ikke brukt dette i særlig grad. For det andre kan det være et spørsmål om seleksjon: de som velges som delegater, er trolig blant dem som er fornøyd med partiet. For det tredje spiller landsmøtedelegatene en sentral rolle i partiet, og i undersøkelsen vurderer de til dels resultatene av eget arbeid. Dermed venter jeg at landsmøtedelegatene er mer fornøyd enn medlemmene.

Det tredje spørsmålet handler om forskjeller mellom partiene. Norske partier har ulikt opphav og tradisjoner. Høyre og Venstre oppsto som stortingspartier, Arbeiderpartiet som en bevegelse utenfor Stortinget. Organisasjonsstrukturene er imidlertid gradvis blitt mer lik hverandre, med Arbeiderpartiet som modell. Når det gjelder nyere partier, viser internasjonale erfaringer at høyrepopulistiske partier gjerne er mer sentraliserte, mens grønne partier er opptatt av å ha en flat struktur. Slike trekk preget også henholdsvis Fremskrittspartiet og SV da de ble stiftet, men begge partier fikk snart en mer «normalisert» organisasjon (Svåsand, 1994). I dag er det små forskjeller mellom partienes organisasjoner (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 45–48). Dette kan resultere i at partiforskjellene blir minimale. Tilfredsheten kan likevel tenkes å variere mellom regjering og opposisjon. På den ene siden gir regjeringsmakt både politisk innflytelse og mer håndfaste goder (som politiske verv og stillinger) som medlemmer og landsmøtedelegater kan nyte godt av. På den andre siden vil maktforskyvningen fra partiorganisasjon til politikere med offentlige verv være sterkere i regjeringspartier. Makt flyttes ikke bare fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa, men også til statsråder og statssekretærer. Koalisjonsregjeringer fører også med seg kompromisser som kan svekke partiets profil og frustrere politiske aktivister. Dermed venter jeg at medlemmer og landsmøtedelegater i regjeringspartiene vil være mindre fornøyd med hvordan partiet utfører sine oppgaver. Det betyr at jeg venter å finne mindre tilfredshet i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som hadde sittet i koalisjonsregjering i nesten fire år da undersøkelsen ble gjennomført.

Norske partier framstår som forholdsvis ressurssterke i komparativt perspektiv (Webb & Keith, 2017, s. 53), men forholdet mellom de tre ansiktene har blitt forskjøvet også i Norge. Når det gjelder utviklingen på grasrotnivå, skiller Norge seg ikke fra det generelle vesteuropeiske bildet. I den grad det er noen forskjell, har medlemstallet sunket mer i Norge enn i de fleste andre europeiske land (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 40–42; van Biezen, Mair & Poguntke, 2012, s. 34). Nedgangen har likevel flatet ut, og de senere årene har medlemstallet vært stabilt. Norske partiorganisatorer forsøker også å gjøre medlemskap og partiaktivitet mer attraktivt (Heidar & Saglie, 2003), og massepartiet er fortsatt et normativt ideal blant medlemmer og landsmøtedelegater (Saglie & Heidar, 2004). Komparative data viser at norske partier skårer relativt høyt når det gjelder representativt internt demokrati, med svært små forskjeller mellom partiene, men lavt på indeksen for direkte internt demokrati (Bolin m.fl., 2017, s. 171).

Partienes nettverk av lokallag er intakt, og det er ikke noen svekkelse av partienes rolle i kommunepolitikken. De gamle partiene opprettholder stort sett sitt nærvær selv når de går tilbake, mens nye partier etablerer nye lag og stiller lister i stadig flere kommuner (Aars & Christensen, 2003, s. 157). Aktiviteten i norske kommunepartier ser ut til å dreie seg om den kommunale dagsordenen og partienes kommunestyregruppe (Offerdal & Ringkjøb, 2002, s. 131). Dette nettverket er relativt finmasket også i komparativt perspektiv. I tallene fra Political Party Database-prosjektet er antall velgere og medlemmer per lokallag under gjennomsnittet (Webb & Keith, 2017, s. 47).

Når det gjelder forholdet mellom hovedorganisasjon og parlamentsgruppe, føyer Norge seg igjen inn i det generelle bildet. I Political Party Database-prosjektet ligger forholdstallet mellom ansatte og partimedlemmer i Norge omtrent på gjennomsnittet (Webb & Keith, 2017, s. 42). Tallet på ansatte i stortingsgruppene har økt kraftig (Rommetvedt, 2017, s. 91). Hovedkontorene har også fått flere ansatte, men denne økningen har vært mer beskjeden (Karlsen & Saglie, 2017, s. 1338). En studie av lokallagenes kontakter oppover i partiet bekrefter stortingsgruppas sterke stilling: lokallagene tar oftere kontakt med stortingsgruppa og eventuelle statsråder enn med sentrale partiorganer når de ønsker å påvirke nasjonale beslutninger (Allern & Saglie, 2012, s. 960–962).

Et nærmere blikk på hovedorganisasjonens oppgaver bekrefter at valgkamp er en sentral utadrettet aktivitet. Kampanjestrategien utarbeides gjerne av ansatte i partiorganisasjonen (Karlsen, 2010). Norske partier ser ut til å være skeptiske til eksterne konsulenter, og bruker ekstern ekspertise først og fremst til teknisk hjelp. Videre er det landsmøtet som velger partileder (Allern & Karlsen, 2014), mens nominasjonene skjer i fylkespartiene (Valen, Narud & Skare, 2002). Politikkutvikling skjer også i regi av hovedorganisasjonen, på to måter. For det første er det landsmøtet som vedtar partiprogrammer – som omfatter ganske detaljerte standpunktet på en rekke områder – etter en omfattende prosedyre som involverer lokallagene (Allern & Saglie, 2012; Allern, Bay & Saglie, 2013). Partiorganisasjonene kan også nedsette utvalg eller arbeidsgrupper for å utvikle politikk på ulike saksfelt, gjerne med deltakelse fra både politikere og eksperter.

Gjennomgangen av norske partier bekrefter kort sagt at Norge i hovedsak deler den vesteuropeiske erfaringen med et lavere medlemstall og et styrket folkevalgt «partiansikt», samtidig som partiorganisasjonen fortsatt utfører en rekke viktige oppgaver. Det er likevel en innebygd spenning her, ved at partiets folkevalgte ledd er styrket samtidig som massepartiet består som normativt ideal. Dette kan skape misnøye hvis partienes praksis ikke lever opp til idealene.

Datamaterialet består av to spørreskjemaundersøkelser – en til et utvalg partimedlemmer, og en til partienes landsmøtedelegater. Begge ble gjennomført våren 2009, og omfatter de sju partiene som da var representert på Stortinget (se Jupskås, 2010 for detaljer). I medlemsundersøkelsen ble 1000 partimedlemmer tilfeldig trukket fra hvert partis medlemsregister.⁴ Landsmøteundersøkelsen omfatter alle delegater til landsmøtene i disse partiene (antallet varierte mellom 195 og 300). De samlede svarprosentene var 49 prosent for medlemmene og 55 prosent for delegatene.

I analysene blir data fra medlemsundersøkelsen vektet for å bli representative for «norske partier» som helhet, bortsett fra der utvalget deles opp etter parti. Vektene er beregnet ut fra hvert partis andel av det samlede antall partimedlemmer. I landsmøtedelegatundersøkelsen inngår hele universet av delegater i undersøkelsen, og dette materialet er derfor ikke vektet. Små partier er dermed langt bedre representert i universet av landsmøtedelegater enn i det vektede medlemsutvalget. De partispesifikke analysene gjør det imidlertid mulig å se om de generelle mønstrene gjenfinnes innenfor hvert enkelt parti.

I denne artikkelen bruker jeg et spørsmålsbatteri der respondentene ble spurt om hvor enig eller uenig de var i seks påstander om sitt eget partis organisasjon.⁵ Hver påstand dreier seg om ett bestemt aspekt ved partiorganisasjonen, og sier at dette fungerer godt. Dermed må det kunne antas at de som er enig i disse utsagnene, er fornøyd med hvordan organisasjonen fungerer. I tråd med vanlig norsk språkbruk, antar jeg at «partiorganisasjonen» blir forstått som de to «partiansiktene» utenfor Stortinget, altså hovedorganisasjonen og grasrotpartiet. Følgende utsagn inngår i batteriet:

Stikkordene i parentes inngikk ikke i spørreskjemaet, men brukes for å representere utsagnene i tabellene og figurene som følger.

Tre utsagn viser eksplisitt til grasrotpartiet (D, E og F),⁶ mens de tre andre (A, B og C) viser til partiorganisasjonen mer generelt og verken forutsetter eller utelukker at grasrotpartiet spiller en rolle. To utsagn dekker utadrettede aktiviteter (A og C), mens fire viser til interne forhold i organisasjonen (B, D, E og F). Når det gjelder graden av internt demokrati, viser utsagn F, og til dels utsagn E, til deltakelse nedenfra. Her er partimedlemskap et redskap som gir «vanlige folk» innflytelse og dermed bidrar til demokrati i samfunnet som helhet. Utsagn E kan sies å fange opp partiene som arena for deliberativt demokrati, mens utsagn F representerer et deltakerdemokratisk perspektiv. Utsagn A og C, og til dels B og D, beskriver oppgaver som er like relevante for en toppstyrt organisasjon.

Hvor gode er så disse målene? Når ulike oppgaver skal sammenlignes, er det et problem at utsagnet om rollen som instrument i valgkamp skiller seg fra de andre ved å inneholde forbeholdet «som regel». Det gjør det lettere å svare positivt på dette spørsmålet. Utsagnet om at partiorganisasjonen er avgjørende for politikkutvikling kan også være problematisk, siden det kan være uklart om påstanden viser til et generelt prinsipp eller karakteriserer den eksisterende organisasjonen. De fire andre utsagnene virker mer egnet til sammenligning.

Et mulig validitetsproblem er at partimedlemmer i utgangspunktet trenger personlig erfaring for å kunne vurdere mulighetene for demokratisk deltakelse og medbestemmelse innad i partiet. Men mange partimedlemmer deltar ikke på partiarrangementer (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 57), og mangler slik førstehåndskunnskap. De kan kjenne til de utadrettede aktivitetene gjennom massemediene, men være dårlig informert om intern aktivitet. Landsmøtedelegatene på sin side er mer aktive, og dermed bedre i stand til å vurdere de demokratiske og organisatoriske kvalitetene i partiet sitt.⁷ Men her kan det sies at de til dels blir bedt om å vurdere sitt eget arbeid. Det kan tenkes at de gjerne vil presentere partiet i et fordelaktig lys, mens vanlige medlemmer har færre grunner til å skjønnmale situasjonen. Både medlems- og landsmøtedelegatundersøkelsene har dermed noen validitetsproblemer av ulikt slag, men tilliten til resultatene kan bli styrket hvis vi finner det samme mønsteret innenfor begge grupper. I tillegg bør det sies at selv om slike forhold kan påvirke det generelle nivået på tilfredshet med partiene, er det mindre problematisk å sammenligne ulike oppgaver og ulike partier.

Det første forskningsspørsmålet dreier seg om hvor tilfreds medlemmer og landsmøtedelegater er med hvordan partiene utfører ulike oppgaver. Som et første steg i denne analysen undersøker jeg i hvilken grad tilfredshet med ulike oppgaver henger sammen. Finner vi igjen skillet mellom utad- og innadrettede oppgaver i datamaterialet?

En analyse av sammenhengen mellom de seks påstandene (tabellen er ikke vist her), viser at så ikke er tilfellet. Alle utsagnene er positivt korrelert, både blant medlemmer og landsmøtedelegater.⁸ Faktoranalysen i tabell 1 bekrefter at vurderingen av alle aspektene henger sammen. Standardkriteriet for å avgjøre antall faktorer (eigenvalue høyere enn 1) var imidlertid mindre egnet i dette tilfellet. Eigenvalue for den andre faktoren var så vidt høyere enn 1 i medlemsmaterialet, og like under 1 i landsmøtematerialet.⁹ I tabell 1 presenterer jeg derfor bare enfaktorløsninger for begge nivåer.

Faktorladningene i tabellen viser om alle variablene i datasettet har noe til felles. I dette tilfellet har de det: alle utsagnene ladet ganske høyt (over 0,4) på denne felles faktoren. Dette indikerer at en underliggende dimensjon for organisasjonstilfredshet ligger bak svarene på alle spørsmålene, selv om medlemmer og delegater kan være mer fornøyd med utføringen av noen oppgaver enn av andre. Siden strukturen ikke stemmer med det forventede skillet mellom innad- og utadrettede oppgaver, velger jeg å inkludere alle utsagnene i de følgende analysene i stedet for å konstruere indekser.¹⁰

Tabell 2 viser hva norske partimedlemmer og landsmøtedelegater mener om hvordan partiorganisasjonene fungerer. Selv om det nok er noe ja-siing i disse svarene, er førsteinntrykket at partiene gjør det ganske bra. Gjennomsnittsverdiene på en skala fra 1 til 5 ligger mellom 3 (både og) og 5 (helt enig). Det er altså en overvekt av positive vurderinger for alle seks indikatorer, både blant medlemmer og landsmøtedelegater.

Som nevnt ventes et catch-all- eller kartellparti å prioritere utadrettet arbeid for å vinne velgere, på bekostning av det interne partiarbeidet. Hvis dette er en treffende diagnose av dagens norske partier, er forventningen at medlemmer og delegater i større grad er enig i at de utadrettede oppgavene skjøttes godt.

Både partimedlemmer og landsmøtedelegater er i stand til å skjelne mellom de ulike oppgavene; det er ingen ukritisk positiv vurdering av absolutt alt. I tabell 2 er utsagnene rangert etter gjennomsnittsverdier blant medlemmene. Som nevnt vil denne rangeringen påvirkes av formuleringen av utsagnene, og den må brukes med varsomhet. To utsagn skiller seg ut ved at medlemmer og delegater i størst grad mener at organisasjonen fungerer godt. Dette er de to påstandene der formuleringen er mest problematisk – de som beskriver rollene som instrument i valgkampen og som avgjørende for politikkutvikling. Skolering av aktivister og folkevalgte kommer på tredjeplass. Når vi kommer til de tre gjenværende oppgavene, er færre enig i utsagnene om organisasjonens betydning – selv om gjennomsnittsverdiene også her ligger over 3, som er midtpunktet på skalaen.

Selv om vi må ta forbehold om sammenlignbarheten, blir konklusjonen at resultatet ikke støtter forventningen om at respondentene ville mene at de utadrettede oppgavene ble best ivaretatt. Ser vi på de to ledende oppgavene i tabell 2, er én utadrettet (valgkamp) og én mer innadrettet (politikkutvikling). Det er imidlertid verdt å merke seg at ingen av disse oppgavene forutsetter deltakelse og påvirkning fra grasrotpartiet.¹¹ Det ser altså ikke ut til å være de interndemokratiske oppgavene som partiene løser best.

Mens denne generelle rangeringen av utsagn er påvirket av spørsmålsordlyden, er det mindre problematisk å sammenligne grupper. Når det gjelder det andre forskningsspørsmålet, viser tabell 2 en konsistent forskjell mellom de to nivåene. Landsmøtedelegatene synes oppgavene løses bedre enn det de vanlige medlemmene gjør. Det gjelder for alle seks utsagn, selv om noen av forskjellene er relativt små. Rangeringen av de seks utsagnene (målt ved gjennomsnittsverdier) er nesten den samme på begge nivåer.

Som nevnt kan det innvendes at mange medlemmer er passive og ikke nødvendigvis har forutsetninger for å bedømme hvordan de innadrettede sidene ved partiet fungerer. For å vurdere partienes bidrag til demokratiet, kan det være en fordel å skille ut dem som faktisk har deltatt. I medlemsundersøkelsen oppga 54 prosent at de hadde deltatt på minst ett partiarrangement, og i tabell 3 er det beregnet separate gjennomsnittsverdier for deltakerne og de passive.

Hovedinntrykket fra tabell 3 er at forskjellen mellom de to gruppene er ubetydelig.¹² I den grad det er en forskjell har de aktive en mer positiv vurdering, bortsett fra i spørsmålet om partiorganisasjonen som debattarena. Forskjellen mellom medlemmer og landsmøtedelegater består; også de aktive medlemmene ligger klart under landsmøtedelegatene.

Det tredje forskningsspørsmålet handler om partiforskjeller. Som nevnt er forventningen at misnøyen vil være sterkest i partiene som satt i regjering da undersøkelsen ble gjennomført (Ap, Sp og SV). Figur 1 og 2 viser gjennomsnittsverdier for henholdsvis medlemmer og landsmøtedelegater. Tallene som figurene bygger på, finnes i appendikset.

Ett parti skiller seg ut med en mer positiv vurdering enn de andre, og det er Fremskrittspartiet. Blant medlemmene skårer Fremskrittspartiet høyere enn alle andre partier på alle seks utsagn, mens forskjellen mellom de andre partiene er liten. Blant landsmøtedelegatene er spredningen av de andre partiene større, og selv om Fremskrittspartiet ligger høyest, har ikke partiet den samme særstillingen. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet skårer omtrent likt på tre punkter: valgkamp, politikkutforming og innflytelse. I motsatt retning skiller landsmøtedelegatene i SV seg ut med de mest negative vurderingene. Hovedinntrykket fra figur 1 og 2 er likevel klart: Fremskrittspartiets medlemmer og landsmøtedelegater mener at partiet utfører alle oppgavene godt, når vi sammenligner med hvordan medlemmer og delegater i andre partier vurderer eget parti. Forventningene finner altså ingen støtte i empirien. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de andre gjenspeiler ikke skillet mellom posisjon og opposisjon, men det er heller ikke slik at partiforskjellene er ubetydelige.

Fremskrittspartiets særstilling kan ikke forklares med medlemmenes aktivitetsnivå. Som tabell 3 viste, er forskjellene i vurderinger mellom aktive og passive medlemmer forholdsvis små. Det er heller ingen store forskjeller mellom partiene når det gjelder andelen passive medlemmer.¹³ Fremskrittspartiets medlemmer er gjennomgående mest fornøyd, både blant aktive og blant passive medlemmer.

Forskjellen mellom de seks oppgavene, som vi så i tabell 2, gjenfinnes i hovedsak innenfor alle partier. Medlemmer og delegater i alle partier mener jevnt over at valgkamp og politikkutvikling fungerer bra, mens rollen som debattarena kommer relativt dårlig ut. Det er likevel noen unntak fra hovedmønsteret. Fremskrittspartiets medlemmer og landsmøtedelegater oppfatter skolering som en oppgave som partiet utfører spesielt godt. Bakgrunnsmaterialet viser at 48 prosent av medlemmene og 82 prosent av landsmøtedelegatene i FrP er helt enig i påstanden om god skolering. Ingen andre partier kommer høyere enn 20 prosent blant medlemmene og 41 prosent blant landsmøtedelegatene.

Den generelle forskjellen mellom medlemmer og landsmøtedelegater fra tabell 2 finnes også innenfor hvert enkelt parti. Her er det flere avvik fra hovedmønsteret. Når Arbeiderpartiet gjør det like bra som Fremskrittspartiet på noen utsagn blant landsmøtedelegatene, men ikke blant medlemmene, betyr det at spriket mellom landsmøtedelegatenes sterkt positive og medlemmenes mer avmålte oppfatninger er særlig stort i Arbeiderpartiet. I SV har derimot landsmøtedelegatene en mer negativ vurdering enn medlemmene av tre oppgaver – valgkamp, skolering og velgerkontakt. Rollen som debattarena skiller seg ut ved at landsmøtedelegatenes generelt mer positive vurdering bare skyldes at to partier trekker snittet opp: Ap og Venstre. I de andre partiene er landsmøtedelegatene omtrent på linje med medlemmene, eller mer negative.

Tidligere, engelskspråklige versjoner av denne artikkelen ble presentert på seminarer på Institutt for samfunnsforskning, 19. oktober 2012, Baroniet Rosendal, 14. juni 2013, ECPR General Conference, Bordeaux, 4–7. september 2013 og Universidade de Lisboa, 23. januar 2015. Jeg vil takke seminar- og konferansedeltakerne samt tidsskriftets konsulenter og redaktører for verdifulle kommentarer. Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd.