V. fikk sin første korrektur av sambygdingen Gunnar Utsond. Etter en kort periode ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Kristiania gikk han også på Kunstakademiet, men heller ikke der fant han seg til rette. Mest utbytte hadde han av samværet med to av de andre elevene, Stinius Fredriksen og især Rolf Lunde, som nylig var kommet hjem etter studier hos Bourdelle. Bare 20 år gammel formulerte V. i en artikkel i Kunst og Kultur synspunkter som vakte stor oppmerksomhet og som senere er blitt betraktet som et program for 20-årenes norske billedhuggergenerasjon. Artikkelen inneholdt et angrep på kritikerne for ensidig å være opptatt av skulpturens litterære innhold. Den munnet ut i et krav om at billedhuggerne måtte søke formens klarhet og fasthet slik den gjenspeiles hos egypterne, grekerne og senere i gotikken. Disse idealer ses tydelig realisert i V.s portrett av Ivar Tveiten (bronse 1925 Nasjonalgalleriet, Oslo, syenitt Stortinget) med dets klare struktur og presise linjer. Sammen med det spenstige, strengt formede Ulvepar (bronse 1929, Ila-trappen, Oslo), inspirert av etruskisk og arkaisk gresk kunst, sikret det ham en posisjon som den mest lovende billedhugger i sin generasjon. Som mange av sine samtidige ble han knyttet til restaureringen av Trondheim domkirke, først i 1926, senere i 1933. Hans mest markante arbeider fra denne perioden er figurene St. Clemens og Biskop Sigurd (begge kleberstein 1933) til kirkens vestfront. I løpet av 30-årene inntrådte en forandring i V.s uttrykksform. Med de fire eventyrgruppene til Ankerbroen i Oslo, Veslefrikk, Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt og Kari Trestakk (bronse 1933-36) brøt V. med ungdomsarbeidenes strenge stil og gikk over til en mer ekspressiv og løsere formbehandling med betoning av det illustrative. Denne utviklingen kommer enda klarere til uttrykk i Holberg-monumentet (bronse 1937) og i Sjømannsmonumentet i Bergen (bronse og granitt 1939-45). Minnesmerket består av en avtrappet betongkube med 8 scener fra norsk sjøfarts historie i lavt relieff øverst og en kavalkade av 12 detaljtro modellerte figurer nederst. Mangelen på sammenheng mellom de enkelte ledd reiser imidlertid formale innvendinger. Beslektet med dette arbeidet er V.s utkast til Nasjonalmonument over krigens ofre (gips 1957, Dyre Vaa-samlingen), en høy firkantet søyle med 36 store relieffer. Blant hans krigsminnesmerker for øvrig kan fremheves figurgruppen Mor Norge (marmor 1947-49, Nordfjordeid) som med sin rolige sluttede formkarakter nærmer seg idealene fra V.s tidlige år. Et annet sentralt verk fra denne perioden er Svanefontenen (forgylt bronse og granitt 1948-49, Oslo Rådhus). Med sin spiralbevegelse eier den en gjennomført plastisk form av stor dekorativ virkning i det arkitektoniske miljø som omgir den. Sin drøm om å utføre en rytterstatue i Donatellos stil fikk V. realisert i det gjennomarbeidete monumentet over Olav den Hellige (bronse 1973, Stiklestad). V. var en av de mest produktive og mest benyttede billedhuggere i sin generasjon. Med det overordentlig store antall figurskulpturer han utførte etter 1950, levde han ikke helt opp til sin programartikkel fra 1923. Mange senere arbeider røper en sviktende interesse for selve formen til fordel for en fortellende, dekorativ stilisering. Som formann i Norsk Billedhuggerforening kastet han seg med heftighet inn i debatten om nye uttrykksformer i begynnelsen av 60-årene, ikke minst til forsvar for bronseskulpturen som eneste gyldige plastiske uttrykksform. Hans store verbale formuleringsevne resulterte i flere bøker og en rekke artikler i aviser og tidsskrifter.
V. begynte å male i begynnelsen av 30-årene og vekslet siden mellom skulptur og maleri. Som maler gjengav han telemarksnaturen og personer i sin egen omgangskrets med kraftige, uflidde strøk i en høyt oppdreven fargeskala. Hans mest vellykkede landskapsbilder er preget av et sikkert formalt grep og koloristisk følsomhet. V. lagde også litografier. Før sin død skjenket han sine modeller til Vinje kommune som i 1981 reiste et bygg for samlingen i Rauland.