Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.

På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.

I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.

Norden splittes

Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.

Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.

Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.

Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

Formalisering av samarbeid

Nordisk råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med [?] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/ nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)

På hjemmesidene til Nordisk råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:

«I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt».

Samarbeid, men Europa lokker

Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa.

I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF. Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.

Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)

Nordisk fellesskap, tross alt!

Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.

Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.

Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap.

Gratulerer med dagen, Norden!

* Kronikken er basert på Odd Gaare sitt jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars 2012.