La oss først ha dette helt klart: MMR-vaksinen, som beskytter mot meslinger, kusma og røde hunder, har vært og er en stor helsemessig seier. Den er trygg og effektiv, og den redder liv – over 15 millioner bare siden år 2000.

Men seieren har ikke vært uten kamp, og nye slag må stadig tas. I dag er det tid for et nytt.

For ti år siden gikk vaksinasjonsdekningen noen steder i Norge tilbake til 50 prosent. Det var alvorlig, da dekningen helst må være på omkring 95 prosent for at meslingviruset ikke skal sirkulere i befolkningen. Bakgrunnen for tilbakegangen var et TV 2-program som viderebrakte den senere fullstendig diskrediterte forskeren Andrew Wakefields påstander fra 1998 om at det skulle være en direkte forbindelse mellom MMR-vaksinen og barneautisme.

Det er blitt tilbakevist. Wakefield ble funnet skyldig i bevisst å ha misbrukt vitenskapelige data, og avslørt i å ha mottatt store penger fra folk som ønsket medisinsk støtte i krav mot vaksineprodusenten. Wakefield mistet legelisensen, og har null troverdighet tilbake. Nå gjør han likevel comeback – med sin egen «dokumentar».

Internasjonal furore over antivax-dokumentar

Filmen Vaxxed: From Cover-Up to Catastrophe er regissert og medforfattet av den diskrediterte svindleren. Det er i og for seg greit nok – alle må få lov til å uttrykke seg. Furoren over filmen startet da det ble kjent at den store filmfestivalen Tribeca Film Festival skal vise den. Og det tok av da verdensstjernen – og siden Gudfaren også en av mine store helter – Robert De Niro, som har et barn med autisme, gikk ut mer eller mindre som filmens beskytter.

I en uttalelse sitert i Variety, sa De Niro:

«Grace og jeg har et barn med autisme, og vi tror det er viktig at alle faktorene rundt årsaker til autisme åpent diskuteres og undersøkes. I de 15 årene siden Tribeca Filmfestival ble grunnlagt har jeg aldri bedt om at en film skal bli vist, og heller ikke lagt meg bort i programmet. Men dette er veldig personlig for meg og min familie, og jeg ønsker meg en diskusjon. Det er derfor vi vil vise VAXXED. Jeg gir ikke min personlige støtte til filmen, og jeg er ikke antivaksiner: Jeg sørger bare for muligheten for en samtale rundt temaet.»

Det er ingen grunn til å betvile De Niros oppriktighet og gode vilje. Men han ble med dette, etter alt å dømme ufrivillig, Wakefields nyttige idiot.

Å avlyse visningen nå er ingen ideell løsning

Lørdag kveld ble det klart at filmen tas av programmet.*

Flere argumenterte for at dokumentaren ikke burde bli vist på festivalen.

Barnelegen Russel Sanders skriver i en svært sterk, både faglig og i budskap, kommentar i The Daily Beast at avgjørelsen er en skam, og at han inderlig håper de revurderer den. Regissør Penny Lane skriver i et åpent brev i Filmmaker Magazine at arrangørene fortsatt har tid til å si unnskyld og avlyse.

Det er vanskelig å være uenig. En avlysning kan muligens gi filmen noe mindre gratis publisitet og vil kunne redusere ufortjent legitimitet.

Nå er det kjent at filmen er tatt av plakaten.* Men skaden er alt skjedd.

Å presse arrangørene til å avlyse visningen er å forsøke å slukke en brann med små kopper vann når det er en pumpe man trenger.

I verste fall vil det oppfattes som forsøk på sensur. Da er det ikke lenger snakk om å forsøke å slukke brannen med dråper av vann, men snarere med bensin.

Dessuten – publisitet har filmen alt fått. De Niro og co. har gitt den en flying start. Og motstanden mot at den vises er PR god nok som noe for Wakefields potensielle propaganda. Så hva gjør man?

Den forbannede velsignelsen

Vaksinasjonsdekningen er nå lavere i noen vestlige land enn den er i fattige deler av Afrika.

Generalsekretær i Unicef, Bernt G. Apeland, påpekte betimelig i forrige runde med vaksinedebatt at «foreldre i Norge og USA velger bort de samme vaksinene som hjelpearbeidere risikerer livet for å gi barn i krig,» og at de med det undergraver flere tiårs innsats for barns overlevelse. Det finner Apeland, og mange med ham,  «mildt sagt underlig».

Men det er – foruten farlig og trist – faktisk ikke så veldig rart. Professor dr. Med. Bjarne Bjorvatn ga i 2015 ut boken med det treffende navnet Vaksiner – en forbannet velsignelse. Han er kompromissløs for barnas rett til beskyttelse, samtidig som han forstår at det ikke er lett å være forelder. Hør på dette:

«… vaksinenes store suksess [er] også deres svakhet. For generasjoner som selv har opplevd infeksjonssykdommenes skremmende fremferd er det lett å innse betydningen av vaksiner. Imidlertid vil den positive holdningen til vaksinasjon lett minske i land der barn – takket være vaksinering –ytterst sjelden rammes av smittsomme sykdommer som polio, meslinger, kikhoste, lungebetennelse, difteri, gulsott eller hjernehinnebetennelse.

Vaksinasjonsdekningen er nå lavere i noen vestlige land enn den er i fattige deler av Afrika

Både ubehag og bivirkninger var naturlig nok lettere å akseptere den gang sykdomsrisikoen var stor. Når faren er avblåst, ønsker ingen å utsette sine barn for ubehagelige stikk og eventuelle bivirkninger.»

De som ikke ønsker å vaksinere barna sine trenger ikke å være hardcore antivaksere, superalternative eller konspirasjonsteoretikere.

De kan være helt vanlige, bekymrede foreldre som — i likhet med veldig mange av oss — er ganske dårlige til å vurdere risiko. Kanskje sammenligner de for eksempel det å være helt frisk med bitte litt hodepine, istedenfor å sammenligne bitte litt hodepine med veldig, veldig syk – eller død.

Redselen for vaksiner bunner ikke i fornuft, men følelser.

True crime om vaksineskeptikere? Ja takk

En god regel er, fritt etter Ben Goldacre: Du kan ikke bruke fornuft for å få noen bort fra et standpunkt de ikke brukte fornuft for å innta. Det er heller ikke sikkert lovverket skal tas i bruk, noe jeg tidligere har tvilt meg frem til, men fortsatt er i tvil om. Kanskje er vaksineskepsis en sykdom som best bekjempes med antivaksernes egen medisin: følelser.

Det er her filmskapere kommer inn. Hva med en dokumentar om barn som lille Mikkel, som på grunn av organtransplantasjon ikke kunne få vaksiner, og dermed var prisgitt flokkimmuniteten? Eller en true crime om babyen som fikk hjernehinnebetennelse, hvorpå foreldrene insisterte på «naturlig» behandling med urter og smoothie — noe som kostet gutten livet?

Dokumentarfilmer gjør det allerede svært godt på norske kinoer. Nå har de i tillegg sjansen til å redde liv.

Ta kampen mot kjendismartyren

Robert De Niro er ikke alene om å være til nytte for unyttig informasjon. Kjendis og aktivist Jenny McCarthy har, sammen med blant andre skuespiller Jim Carrey, drevet en antivaksinekampanje som kan ha kostet mer enn 9000 menneskeliv så langt.

Hva kan en kjendismartyr som Wakefield, diskreditert eller ikke — diskrediteringen kan tross alt regnes som en del av den «urettferdige behandlingen av ham» — klare?

*Oppdatert lørdag klokken 00:16, da det ble kjent at Tribeca film festival allikevel ikke vil vise filmen Waxxed, etter massiv kritikk. Du kan lese mer om avgjørelsen i The New York Times. Sennesets kommentar til kanselleringen: Det er ikke nødvendigvis en god nyhet - annet enn for Robert De Niros troverdighet og rennomé. Selve saken kan tvert imot ta skade - Wakefield får styrket sin martyrrolle.
 

Twitter: @Ingeborgborg

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også disse:

• Tara Helle i Forbes: Robert De Niro just broke my heart
   
• Preben Aavitsland: Vaksinenekterne er så få at ignorering er bedre enn høylytt kamp
   
• Forfatter John Færseth:Når konspirasjonstenkning blir dødelig
   
• Aftenposten på lederplass:Vaksinemotstand må møtes med informasjon