raset i finneidfjord

– Åpent sår i 20 år

20. juni 1996 ble fire mennesker, én million kubikkmeter leirmasse, to bolighus og 300 meter av E6 feid på sjøen. En person ble aldri funnet. – Ingen erkjente ansvar. Det er sårt, sier nabo.

Klokken har akkurat passert 00.30 natt til 20. juni 1996. Bjarne Kristensen sitter på verandaen sin på Tuvsletta på Finneidfjord og tar en kveldsrøyk.

– Plutselig hører jeg en lyd. Lyden kan best beskrives som trestokker som knekkes i to, sier Kristensen.

Deretter hører han lyden av metall som skrapes mot asfalt. En ulende lyd før noe treffer vann.

– Det høres ut som en trailer med trevirke har gått på sjøen. Sammen med sønnen min skynder jeg meg ned mot fjorden.

Bjarne Kristensen fra Finneidfjord

Bjarne Kristensen fra Finneidfjord husker skrednatta godt.

Foto: Privat

Et voldsomt drønn

Tidligere den kvelden, noen timer før midnatt, er det grillfest nede på den flotte sandstranda. Et 30-talls mennesker har samlet seg ved vannkanten. Jon Bech er en av dem som er ute og nyter det fine sommerværet.

– Det er mye folk ute denne kvelden. Folk griller og koser seg. Selv deltar jeg på avslutningen for det lokale sangkoret på samfunnshuset like ved.

Rundt klokken 22 høres et voldsomt drønn fra tunnelen like ved. Det rister i lokalet, og noen tror det er snakk om jordskjelv.

– Det viste seg at det bare var snakk om sprengningsarbeid i forbindelse med arbeidet med ny E6.

– Jeg husker også at det ble et væromslag. Regnvær gjør at folk begynner å pakke sammen og drar hjem. Heldigvis. For noen timer senere er katastrofen et faktum.

Stranda på Finneidfjord før raset

Slik så området ut før raset gikk. Badestranda var et populært rekreasjonsområde blant lokalbefolkningen. Samme kveld som raset gikk hadde et 30-talls mennesker har samlet seg til grillfest her.

Foto: Einar Nilsen

Stranda forsvant

Bjarne Kristensen blir blant de første som rykker ut. Idet han og sønnen nærmer seg, må de brått stoppe opp. Klokken har ennå ikke rundet ett.

– Foran oss er hele veikrysset borte. På fjorden flyter hus. Et annet hus i nærheten står fremdeles, men er i ferd med å lide samme skjebne.

Det var et forferdelig syn. Jeg trodde ikke det jeg så.

Bjarne Kristensen

Kristensen får varslet en kamerat, Nils Finneide, som varsler lensmannen, Einar Nilsen. Heldigvis hadde lensmannen vært på lakseoppsyn tidligere på kvelden, og hadde en båt som stod klar.

Ingen vet på dette tidspunktet hvor mange som eventuelt er tatt av raset. Det man vet er at stranda et populært område om sommeren, og at det er stor trafikk av utenlandske turister på denne tiden av året. Det ble også hørt lyder av bremser.

Finneidfjord

Styrter ut av huset

Mens Bjarne Kristensen og Nils Finneide venter på lensmannen, kommer den ene av beboerne i det huset som fortsatt står. Hun forteller en dramatisk historie.

Mannen hennes som er taxisjåfør, er ute på oppdrag denne sommernatta. Ved en ren innskytelse har han ringt og vekket henne. Etter samtalen fikk hun ikke sove. Hun hadde dessuten lagt merke til noen rare lyder rundt huset.

Da hun kikket ut så hun til sin forskrekkelse at nabohuset var borte. Hun styrter ut og løper i panikk oppover fjellet. Da hun kom til jernbanen ble hun overrasket av et tog. Hun klemte seg inn til bergveggen idet toget passerte. Heldigvis gikk det bra med henne, sier Kristensen.

Nilsen og Finneide på rasstedet 20 år etter

Einar Nilsen (t.h.) og Nils Finneide ved rasstedet 20 år etter.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Fikk hjerteinfarkt

Like bra gikk det ikke med huset hennes. Etter å ha alarmert lensmannen, drar Kristensen og Finneide tilbake til rasområdet.

– Mens vi står der, raser altanen på huset som fortsatt står, sammen. Bygget heller voldsomt, før det til slutt ramler ut i fjorden med mønet først, sier Nils Finneide.

Synet av ødeleggelsene gir han sjokk, og han kjenner smerter i brystet.

– Jeg fikk hjerteinfarkt, for andre gangen i mitt liv. Det resulterte i at jeg ble værende på sykehus i 14 dager. Det var kritisk, men jeg står her den dag i dag.

Her gikk raset i Finneidfjord

Rasområdet sett fra lufta.

Foto: Ørjan Olsen / NTB scanpix

Starter letingen

Før halvtimen er gått er lensmann Einar Nilsen på stedet, sammen med tre politibetjenter. Ute på fjorden flyter rester av husene, trær og private eiendeler.

– Vi begynner å lete. Etter en stund finner vi en død person i vannet. Det skulle senere vise seg å være en kvinne vi hadde kjent i mange år. Men ingen av oss kjente henne igjen. Vi hadde en mental sperre, på grunn av den situasjonen vi befant oss i.

Rygget for livet

Fire mennesker mistet livet denne juninatta for nøyaktig 20 år siden. Tre av dem befant seg i huset som først ble tatt av raset. En kvinne på 44 år ble aldri funnet. Den fjerde kom kjørende med bil, rett inn i raset.

Minnesmerke etter de omkomne i Finneidfjordraset

Vigdis Iversen (49), Steinar Bjervamoen (40) og Asbjørn Seljeli (56) ble hentet opp og fikk en grav. Irene Hagavei (44) er aldri funnet.

Mannen hadde vært på besøk hos et eldre par i kommunesenteret Korgen – halvannen mil unna. Han hadde blitt invitert til å overnatte, men lot seg ikke overtale.

Like etter kom en annen bil på vei nordover, med to menn. Synet som møtte dem kan ifølge en artikkel i VG fra 6. november 1999 best sammenliknes med en scene fra en actionfilm:

Bakken rister, og plutselig brekker asfaltdekket i tre deler og synker i sjøen. Bilen foran forsvinner, og skredkanten nærmet seg. Jeg setter giret i revers, og rygger for livet, mens raset fulgte etter. En bølge rullet over fjorden. Dønningen slo tilbake inn mot den bratte skrenten der stranden had de vært. Så ble det stille.

Erik Hertwig og Bjørn Kumle til VG 6. november 1999

– Blir ikke det samme igjen

Leirraset på 300–400 meter gjorde E6 gjennom Finneidfjord ufremkommelig, og i dagene etter måtte trafikken dirigeres via E12 gjennom Sverige.

– Gamle E6 gikk forbi disse husene. Det var et fint og velstelt område, idyllisk med en vakker sandstrand. Finneidfjord ble aldri det samme igjen, sier den pensjonerte lensmannen.

RASET I FINNEIDFJORD

–Finneidfjord ble aldri det samme igjen etter raset, sier den pensjonerte politimannen.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Folkemøte i samfunnshuset

Når det verste sjokket har gitt seg starter diskusjonen om hvordan dødsskredet ble utløst. Mange mente raset måtte være utløst av arbeidet som foregikk i forbindelse med byggingen av ny E6.

Myndighetene visste at stranden hvilte på kvikkleire. Hemnes kommune hadde hentet inn geotekniske eksperter da Statens vegvesen skulle starte veibyggingen.

– Det ble holdt folkemøte på samfunnshuset. Her forklarte både geologer og andre med kompetanse seg så godt som overhodet mulig, sier Nilsen.

– Ikke én enkeltfaktor

I en VG-artikkel fra 5. november 1996 kan man lese om en granskingsrapport utarbeidet av pensjonert geologiprofessor Nilmar Janbu. Han kunne ikke utpeke én enkeltfaktor som syndebukk alene, men slo fast at raset hadde startet ute i fjorden.

– Det oppstod selvsagt spekulasjoner. Beboerne i forkant hadde varslet om at terrenget sank, bakken vibrerte og glassene klirret i skapene når tungtrafikk kjørte forbi, sier Nilsen.

Rasområdet

Det er delte meninger om hva som utløste raset.

Foto: Larsen, Trond Kenneth / NTB scanpix

Senere engasjerte forsikringsselskapene Norges Geotekniske Institutt (NGI) for å finne årsaken til raset. Massen fra veibyggingen hadde blitt lagt som en steinfylling i strandsonen, som skulle bli en framtidig rasteplass. Rapporten slo fast at tyngden fra en rasteplassfyllingen utløste skredet.

Teknisk ekspert Kjell Karlsrud ved NGI står fast på konklusjonen de gjorde den gang.

– Det skal små lastendringer til for å utløse et skred. Skredet startet i kanten av rasteplassfyllingen. Derfra forplantet skredet seg sydøstover, sier han.

Teknisk ekspert KJELL KARLSRUD

Teknisk ekspert Kjell Karlsrud ved NGI kan ikke se at det var andre naturgitte forhold som i vesentlig grad bidro til at skredet gikk.

Foto: NGI

Karlsrud er ikke i tvil om at skredet kunne vært unngått.

– Hadde man unngått å etablere en steinfylling i sjøen ville ikke skredet blitt utløst. Det er utbyggers ansvar å sørge for at tiltakene gjennomføres på en sikker måte, det vil si Statens vegvesen.

Vegvesenet frikjent i retten

Finneidfjordraset i 1996

To boliger ble tatt av raset, og eiendeler flyter rundt i fjorden.

Foto: NRK

Arild V. Sleipnes i Statens vegvesen opplyser at det hadde blitt utført relativt omfattende geotekniske grunnundersøkelser.

Men ettersom nye E6 skulle legges i tunnel forbi rasområdet var det ikke utført særlig mange grunnundersøkelser direkte i det området som senere raste ut.

Høsten 2000 kom saken opp for retten. Saksøker var Norsk Naturskadepool og noen forsikringsselskap, mens saksøkte var Statens vegvesen, kommunen, en mindre entreprenør samt et konsulentfirma.

Slik ser det ut i området i dag

Slik ser området ut i dag, 20 år etter. Enorme krefter feide hus, en bil og fire mennesker på sjøen natten til 20. juni 1996.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Naturskadepool ønsket erstatning på seks millioner kroner, og hevdet at det hadde blitt begått en feil da rasteplassen ble bygget vest for rasstedet.

– Konklusjonen i rettssaken, som ikke ble anket, var slik vi tolket det, at det ikke var sannsynlig eller kunne dokumenteres at det verken var sprengingen i tunnelen eller rasteplassfyllingen som utløste raset og at det mest sannsynlig startet ute i marbakkanten. Alle saksøkte ble følgelig frikjent, sier Arild V. Sleipnes ved Statens vegvesen.

Minnes de omkomne

Nils Finneide og Einar Nilsen i Finneidfjord

Nils Finneide og tidligere lensmann Einar Nilsen ser opp på minnesmerket for de omkomne.–Finneidfjord ble aldri det samme igjen, sier den pensjonerte lensmannen.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Tilbake på Finneidfjord står Nils Finneide og tidligere lensmann Einar Nilsen foran minnesmerket for de omkomne. Selv om det har gått 20 år, har de fremdeles hendelsen friskt i minne.

– Når jeg står her og ser på minnesmerket, ser jeg ansiktene til de omkomne. Dette var folk som vi i lokalmiljøet kjente godt, sier Finneide.

Mange i lokalbefolkningen er fortsatt overbevist om at vegarbeidet utløste dødsraset.

– Hvorfor fire mennesker måtte dø fikk vi aldri fått noe tilfredsstillende svar på. Det har vært et åpent sår i 20 år, og er det fortsatt, sier Finneide.